ENSOM
LAGUNE 
ENSOM
LAGUNE Kriminalnovelle av Terje Dahl. (Skriv den gjerne ut og les
den på sengen!)
.................................................
- Paradis? Mannen vinket to buskete øyenbryn mot meg og lo. En
tørr, ironisk latter. - Javist, et ufordervet og solbadet sydhavsparadis!
Øynene mine hang fast ved den sammensunkne skikkelsen på den
andre siden av bordet. En tynn, sykelig utseende mann med et halvskallet
hode, dype rynker rundt øynene og en solbrent nese som stakk ut
over den ustelte barten. Han lignet ikke i det hele tatt på personen
på bildet, men det hadde selvsagt sammenheng med at det gulnende
avisutklippet hadde ligget i lommeboken min i nesten tyve år. «Ralf
Peters. Etterlyst for voldtekt og mord».
Jeg hadde endelig funnet han etter alle disse årene, den helvetes
bastarden som hadde drept søsteren min.
Jeg følte blodet stige til hodet.
Rachel, snart skal han få blø like mye som han lot deg blø!
Han tok deg i fra meg, men nå kommer han ikke unna lenger. Snart
er det hans tur til å skrike ut i smerte mens redselen lyser ut av
øynene hans!
Jeg følte en trang til å reise meg opp, dra stinkdyret ut
av stolen og plante neven i det forhatte ansiktet.
Ta det rolig, gutt! Ikke enda! Jeg ristet løs fingrene som var hardt
knyttet under bordplaten. Du må være hundreogti prosent sikker
på at det er rett mann. Få han til å huske...få
han til å svette! Deretter kan du finne en måte å bli
kvitt den satanen på. Ulykker skjer lett på en øy som
denne! Og du har massevis av tid, skipet vil ikke komme før i slutten
av neste måned.
- Men, dette er da virkelig slik et utrolig vakkert sted! Jeg gned de dunkende
tinningene og gle tilbake i rollen som den naive turisten som hadde havnet
på den isolerte øya Malolo i Stillehavet ved et rent tilfelle.
- Hvordan hadde det seg at du fant Malolo? Jeg er sikker på at millioner
av mennesker gladelig ville ofre høyrehånden for å kunne
få leve på et sted som dette!
Igjen den samme latteren.
- Helt sikkert, helst sikkert. Vel, jeg ville gi begge mine solsvidde armer
for å kunne komme meg vekk fra dette forbannete paradiset! Han skjenket
seg selv nok en drink og tømte glassert i en svelg. Rom. Overproof,
60 prosent.. Ikke en dråpe blandevann. Flasken var så godt
som tom, vi hadde drukket siden middag.
- Hvorfor det? Hvorfor lever du på Mololo om du ikke liker deg her?
Vi satt på en veranda av bambus mindre enn ti meter vekk fra stranden.
Det var nesten blitt midnatt. Skyggene fra palmebladene høyt over
hodene våre danset en sakte ballett på den månebelyste
korallsanden, til musikken av susingen av de fjerne bølgene på
havsiden av atollen og gnissingen fra sirissene som gjemte seg et sted
der ute bak den tropiske nattens varme sceneteppe. Ekkoet av applausen
fra tusenvis av stjerner blinket på den ensomme lagunens speilblanke
overflate.
- Så du syntes det er pent her, hva? Jovisst, forbannet pent! Kritthvite
strender og krystallklart vann...jovisst! Det er bare det at når
du har sett den samme jævla stranden i nærmere tjue år,
så vil du ikke ha det spøtt mot å kaste øynene
på en grønn elvebredd, ikke engang et forbannet tåkelagt
myrhøl! Det kan jeg love deg!
Tyve år! Joda, det stemte jo bra. Tyve år siden du klarte å
stikke ifra politiet... Vel, du har ingen steder å rømme nå!
- Men hvorfor reiste du fr..
- Kanskje du også tror at jeg er verdens heldigste menneske, som
kan ta en svømmetur i lagunen og fiske hver dag? Å ja, så
heldig da gitt.... Du kan jo prøve å koke en tunfisk på
den forbannete parafinovnen i kjøkkenet og vi vil ha flere fluer
i huset i løpet av to minutter enn det finnes i en forbannet afrikansk
flyktningeleir!
Fingrene mine skalv fortsatt. Ingen grunn til bekymre seg noe mer om slike
ting nå, mister Forbannet Peters, snart kan du glemme fluene. Jeg
skal grave et pent hull i sanden hvor fluene ikke vil nå deg. Og
de vidåpne øynene dine kan hvile seg fra synet av Malolos
kritthvite strender, ja, du vil ikke engang føle åtselormene
som spiser seg inn gjennom huden din..!
- Men, det virker på meg som om du har klart å hold fluebestanden
svært så godt under kontroll, og hva betyr vel et par fluer
sammenlignet med overfylte byer full av forurensing? Her er du velsignet
langt unna stress og arbeidsløshet. Er du fra London?
- Det skal jaggu være sikkert at vi er langt vekk. Han løftet
glasset og studerte den brune væsken med et utrykk av trist bitterhet.
- Vanskelig å komme lenger vekk, ikke sant? Dette er forbanne meg
verdens ende. Post og forsyninger en gang i måneden, hvis jeg er
heldig... Årevis siden jeg sist så en engelsk plumpudding.
Corned beef på boks og ris full av kravlende biller. Jeg må
til og med bestille flaskene med rom helt fra det forbannede USA, har du
hørt på makan? Skål!
- Skål! Jeg fuktet leppene og kjente hvordan det sterke brennevinet
brant på tungen. - Jo, dette er jo en svært så isolert
del av Stillehavet, men de innfødtes vennlige smil må jo være
langt bedre enn sure fjes som gjemmer seg bak morgenavisene på T-banen
en mandag morgen!
- Smilende fjes? Joda de flirer nok dagen lang, men prøv å
spør dem om noe annet en den forbannete fiskingen deres. Spør
dem hva de syntes om Hamlet og de vil svare deg at de ikke har sett han
på en stund!
- Hvorfor reiser du ikke, drar hjem til England?
Han ristet sakte på hodet og ordene var knapt hørbare.
- Kan ikke. Kan ikke...kan ikke reise hjem til England...
Han tømte glasset, tørket barten med en ustødig hånd
og så på meg med øynene til en tiggende hund.
- Du har sikkert sett alle de pene jentene i landsbyen, ikke sant ? Sett
dem vasse rundt den forbannete lagunen mens de gjennomsiktige lavalava'ene
klamrer seg til svulmende former og dråper vann glitrer i det lange
svarte håret? Og kanskje lurt på hvorfor jeg ikke har giftet
meg med en av dem?
Han pustet dypt inn og stirret ut i den mørke natten.
- Jeg hadde engang en kjæreste. I England. Jeg elsket henne..elsket
henne... Og hun? Vel, jeg trodde hun elsket meg.... Hun sa det...og ...vi
var hemmelig forlovet. Så.. så en morgen....jeg fikk fri fra
jobben da et møte ble avlyst ...Jeg gikk til leiligheten hennes.
Der var det en....en annen mann..
- En annen mann? Plutselig følte jeg meg årvåken, her
kom det jeg ventet på! Her kom det plumpende ut som hadde brakt meg
hele veien fra den andre siden av kloden! Ja, jeg hadde ikke hatt mulighet
til å komme etter han tidligere. Jeg hadde vært for opptatt
med å skape meg en karriere i politikken, noe som ikke hadde vært
lett for en mann fra den gale siden av Themsen. Jeg hadde klart meg brukbart,
faktisk så bra at det var snakk om at det var gode muligheter for
et sete i underhuset neste høst. Og at jeg til og med kunne ende
opp i statsministerboligen i Downing Street, hvis jeg spilte kortene mine
riktig. Jeg hadde ikke råd til å la en gammel familieskandale
komme ut i nyhetene, selv ikke etter tyve år. Og iallefall ikke denne
skandalen. Jeg var rett og slett nødt til å sørge for
at min søsters morder aldri ble funnet!
- Ja, en annen mann. Han hoppet ut av sengen ... og ...rev til seg klærne..
Jeg så ikke fjeset hans, han stormet ut bakdøren. Og hun...hun
lo av meg mens hun rettet på underskjørtet. Ja, forbanne meg
, tror du ikke hun lo av meg! Så...så.. jeg slo. Hun snublet
og falt bakover. Hodet traff den skarpe kanten på nattbordet. Blod...blod...blod..
Jeg fikk panikk. Flyktet. Fly, skip... Jeg hadde trodd hun elsket meg...
Å...Rachel..!
Han la hodet på bordplaten og dekket det med hendene. Skuldrene ristet
.
Jeg reiste meg. Sinnet hadde forsvunnet. Jeg følte nesten synd
på mannen, han hadde sittet i sitt eget fengsel i nesten tyve år,
dømt seg selv til livsvarig opphold på Malolo!
Den sammensunkne figuren ved bordet stivnet, og med et siste hulk rettet
min vert seg opp og stirret på meg med kullsvarte og bunnløse
øyne mens han sakte tørket vekk tårene som rant nedover
kinnet.
- Vær så snill å bli sittende, herr Gilmore!
Jeg frøs fast. Han visste navnet mitt!
- Jeg så aldri mannens ansikt, men jeg så et veldig spesielt
fødselsmerke på den høyre skulderen.
Hånden min beveget seg automatisk opp mot skjortekragen.
- Ja.... du burde aldri gå ut i tropesolen uten skjorte, herr Gilmore,
stemmen var knivskap og stø, som fra en annen mann, - det er så
alt for lett å bli alvorlig brent!
Jeg følte meg svimmel.
- Og selvsagt...du skulle aldri ha elsket søsteren din så
mye. Dere var tvillinger, ikke sant?
Jeg prøvde å røre på beina, men de føltes
alt for tunge. Ville rope ut i sinne, men tungen min var lammet! Jeg prøvde
å klamre meg fast til bordet av bambusrør, men de valne fingrene
fikk ikke tak og jeg gled sakte ned på det uhøvlede plankegulvet.
- Hva er iveien, herr Gilmore? Har du drukket for mye, eller var det noe
i suppen som ikke bekom deg vel? Uffamei, da...! Hørte jeg at du
sa at du ville ta deg en svømmetur i månelyset? Du skulle
ikke gjøre det, vet du. Du ser ikke ut til å være i
form til å svømme, selv om jeg hjelper deg ned til stranden!
Stemmen syntes å komme langt vekk fra. Jeg prøvde desperat
å reise meg, men alt jeg klarte var å hale meg opp på
knærne...og så falt jeg tilbake igjen. Det var umulig å
holde øynene oppe, det var som om hele verden dreide seg rundt...bleknet....forsvant..
- Vel, om du virkelig insisterer så skal jeg støtte deg ned
til stranden. Men ikke si at jeg ikke advarte deg! Det er så alt
for mange haier i den forbannete lagunen...
..........
Dette
er min egen illustrasjon som var tenkt til kriminalnovellen "Koøyet",
Vi Menn antok novellen, men ikke illustrasjonen. Vil du hjelpe meg å få utgitt mine noveller: Klikk her.
|
|
"Papirkurven"
Kriminalnovelle antatt av Vi Menn, men igjen; ikke mitt forsøk
på illustrasjon.
Novellen kommer snart - her!